Lappspove er en 33-41 cm lang vadefugl med et nebb på 7-11 cm og et vingespenn på opptil 72 cm. Den veier omtrent 290 gram.
I motsetning til sine slektninger storspove og småspove, er lappspovens nebb tydelig oppadbøyd. Hunnen har lengre nebb enn hannen.
Stjerten er tverrbåndet, og den hvite overgumpen går opp i en spiss kile på ryggen. Voksne hanner har i sommerdrakt teglrød underside , mens hunner er mye lysere under. Ofte mangler hun helt den røde fjærfargen, og er mer oransjetonet skittenhvit, samt har streket bryst. I sommerdrakt er nebbet oransje ved basis, og har svart spiss.
I vinterdrakt er kjønnene nokså like, med lyst brungrå overside med svarte streker og skittenhvit underside i en noe beige tone. Nebbet er rosa med svart spiss.
Lappspove hekker på tundra og myrer i det nordlige taigabeltet; fra det arktiske Skandinavia gjennom Sibir til Alaska. Reiret er en skålformet fordypning og lages i mose på bakken. Hunnen legger fire brunbeige egg med mørke flekker som klekker etter omtrent 21 dager. Ungene er dunkledte når de klekkes, og forlater reiret umiddelbart. Etter få dager kan de fleste finne næring selv.
Føden finner fuglen ved å lete igjennom sandbanker og myrer med sine lange nebb etter noe spisbart, som kan være alt fra snegler, små skalldyr, insekter og deler av akvatiske planter.
Lappspove er blant de mest langttrekkende fugleartene i verden. Hos oss i Norge hekker den kun i Øst-Finnmark, men observeres på vår- og høsttrekket når den raster på utvalgte strender og våtmarksområder langs kysten. Overvintring skjer lang kysten av Vest-Europa. I andre deler av verden går trekket mye lenger, og enkelte populasjoner trekker så langt sør som til Australia og New Zealand.
I 2007 ble lappspover som overvintret på New Zealand målt til å foreta det lengste non-stop trekket noensinne registrert; en reise på ni dager fra New Zealand til Gulehavet i Kina. En avstand på utrolige 11026 km.
Lappspove som art er på tilbakegang og er blitt gitt rødlistekategorien nær truet (NT). Habitatødeleggelse som konsekvens av menneskelig aktivitet får ta mye av skylden for tilbakegangen.
