Spettmeis er en mellomstor (12-14 cm lang) spurvefugl. Den er spesialisert til ĂĄ klatre nedover trestammer med hodet først, er kvikk og aktiv, men beveger seg rykkete.

Et sikkert kjennetegn i felt er den karakteristiske silhuetten; halsløs med stort hode og langt, spisst nebb. Fuglen er blågrå på oversiden og lysere (hvit eller oransje-beige) under med sort øyestripe ikke helt ulik masken Disneys tegneseriefigurer B-gjengen bærer. Kjønnene er svært like, men hunnene har en noe sterkere rødbrun farge på sidene, ved beina. Våre fennoskandiske fugler (ssp. europaea) har hvite fjær på brystet og buken og mangler hvite tegninger i pannen, noe de to andre underartene caesia og asiatica har.

Spettmeis har et rikt repertoar av høylytte lyder og er en nokså pratsom liten fugl. Under matauket høres spisse zit og mer utdratte ziit, lyder som er skarpere enn tilsvarende meiselyder (f.eks. kjøttmeis). Ved opphisselse eller som varsellyd brukes et piskende og høylytt tvett som gjentas hurtig i korte serier med korte pauser mellom. Sangen er av ulike typer triller og plystrende toner og fremføres fra høy sitteplass. Fuglen kan, som eneste fugl i Norge, klatre nedover en trestamme med hodet vendt ned.

Spettmeis er en standfugl og livnærer seg av insekter, frø og nøtter. Om vinteren kan den være en skikkelig urokråke på fôringsplasser og fuglebrett. Den er aggressiv og skremmer bort andre fugler.

Hekkingen foregår i løv- og blandingsskog med innslag av eldre trær. Reiret lages av tynne flak av furubark og morkne trefliser, og plasseres i trehull. Dette med bruk av furubark som reirmateriale er veldig spesielt, og man antar at barken kan ha anti-parasittisk virkning. Eggleggingen starter i midten av april, og hunnen legger 6-8 hvite egg med rødaktige flekker som ruges ut av henne alene i 20-26 døgn. Ungene følger foreldrene i 10-15 dager for deretter å forlate deres territorium og etablere sine egne. Spettmeis har kun ett kull per sesong.

Spettmeis finnes i det meste av Europa, samt i et belte østover gjennom Asia til Japan og Kina. Arten deles således inn i tre ulike underarter:

  • Sitta europaea ssp. europaea - utbredt i Nord-Europa. Har lys bukside.
  • Sitta europaea ssp. caesia - utbredt i Vest-Europa. Har gyllenbrun bukside.
  • Sitta europaea ssp. asiatica - Utbredt i østlige deler av europeisk Russland, i Sibir og østover mot Kina og Japan. Noe mindre og lysere, med hvite øyebryn og ofte et hvitt felt i pannen. Underarten foretar invasjonsaktige vanringer vestover, og er dermed ogsĂĄ observert i Nord-Norge.

I Norge er spettmeisen relativt vanlig i Sør-Norge, og siden tusenårsskiftet har den økt i antall i nordlige deler av sitt utbredelsesområde og finne nå så langt nord som til Trøndelag- Det anta at det hekker mellom 64 000 og 145 000 par i Norge.