Gravmyrt er en lav, nesten glatt, eviggrønn halvbusk med rotslående, krypende stengler. Ofte skjer rotslåingen i leddene. Bladene er mørkegrønne, læraktige, eggrunde til lansettformede med tydelige nerver.


Planten blomstrer i mai-juni med blåfiolette til rosa, sjeldnere hvite blomster (25-30 mm) som sitter enkeltvis i bladhjørnene. Blomstene har en femfliket blomsterkrone med store, brede fliker som nederst er sammenvokste til et kort rør. Frukten består av to utstående belgkapsler som kun inneholder et fåtall frø. I Nordvest-Europa setter planten sjelden frukt, men formerer seg vegetativt med sine rotslående stengler.

Som de andre artene i gravmyrtfamilien har gravmyrt giftig hvit melkesaft. Saften har derimot en astringerende (levrende) egenskap, og kan brukes til å stoppe neseblod. Planten inneholder et stoff som kalles vincamin, noe som gjør at den også er blitt brukt mot forkalkning og demens som skyldes for dårlig blodforsyning til hjernen. I noen land brukes urten fortsatt mot lidelser som høyt blodtrykk, hodesmerter og migrene.

Gravmyrt er stort sett en dyrket art, og har sin opprinnelse i Sør-Europa og Lilleasia, og finnes naturlig i Europa nord til Danmark. I Norge er planten forvillet fra hager og noen steder naturalisert. Spesielt gjelder dette i området rundt Oslofjorden, hvor den på sine steder er svært tallrik og mattedannende. Planten er svært skyggetålende og vokser i all slags gjord, men trives best på jevnt fuktig og humusrik jord.

På grunn av sin teppedannelse, er gravmyrt en inntrenger i den norske floraen og utgjør en trussel mot rike skogsmiljøer, da spesielt edelløvskoger. Planten er vanskelig å bekjempe.