Bulmeurt er en ett- til toårig, kjertelhåret, klebrig, illeluktende, svært giftig plante som kan bli opptil 100 cm høy. Stilken er opprett, enkel eller grenet.
Bladene er 10-20 cm lange, grovt tannete eller grunt flikete. Planten blomstrer i juni-september med store skittengule blomster (2-3 cm brede) med fiolette årer. Blomstene sitter i ensidige blomsterstander, er nesten sittende og sitter i to rekker. Begeret er 1-1,5 cm med fem spisse tenner. Blomstene er sammenrullede før de slår ut. Fukten er en mangefrøet, krukkeformet lokkapsel.
Planten vokser på frisk, nitrogenrik jord på gamle tomter, jordhauger, ruderatmark, jernbanevoller, i ruiner, gamle hager og på strandvoller. I Norge er planten veldig sjelden, og dukker opp tilsynelatende sporadisk her og der etter at jorden har blitt forstyrret, som f.eks. ved gravearbeid. Frøene er veldig hardføre og kan ligge nede i jorden i mange tiår, kanskje så lenge som et par århundre, før de spirer når forholdene endres til det bedre for arten. Bulmeurt finnes nordover mot Trøndelag, men kan også opptre enkelte steder lengre nord i landet vårt.
Bulmeurt har en sagnomsust historie som en gammel medisin- og trolldomsplante. I flere tusen år ble planten brukt som middel mot mange slags sykdommer. Planten inneholder veldig sterke giftstoffer, først og fremst en alkaloid kalt hyoscyamin som hemmer det parasympatiske nervesystemet og virker dempende på bl.a. tarmmuskulaturen. Bulmeurtfrø ble brukt mot tannverk, og bladene som betennelsesdempende omslag, men ikke uten alvorlige bivirkninger som svimmelhet, oppkast og i verste fall død. Sammen med andre arter i søtvierfamilien ble den brukt i salver som heksene visstnok brukte når de dro til Bloksberg.
Røyken av bulmeurt skal etter sigende ha søvndyssende virkning. Det engelske navnet på planten, henbane, gjenspeiler en historie, hvor hønsetyver skulle ha brukt bulmeurtrøyk til å bedøve høns for å forhindre kakling.
