Engfiol er en 5-20 cm høy plante med liggende-oppstigende stengel greinet ved basis, men uten bladrosett. Bladene er mørkegrønne , nokså tjukke, og avlangt hjerteformede. De øvre ørebladene er kortere enn bladskaftet.

Planten blomstrer i mai-juni med blÃ¥fiolette til lyseblÃ¥ 5-tallige blomster pÃ¥ lange blomsterstilker utgÃ¥ende fra stenglene. Blomstene har ganske brede kronblader som overlapper noe. To av kronbladene peker oppover og tre peker nedover, noe som er et karakteristisk trekk ved artene i fiolfamilien. Blomsterkronen er  7-18 mm bred med avrundet, hvitaktig spore.

Senere utover sommeren dannes selvpollinerende, lukkede (kleistogame) blomster. Disse setter også frø uten å åpne seg.

Engfiol er en variabel art og kan inndeles i to underarter, engfiol (V. canina ssp. canina) og lifiol (V. canina  ssp. nemoralis). Sistnevnte er ofte mer opprett, ofte med visne fjorÃ¥rsstengler og har smalere blader. Blomsten er lyseblÃ¥, 15-22 mm bred med en noe oppoverbøyd, hvit spore.

Engfiol trives på tørr til frisk jordmonn, og vi finner den i åpne skoger, innmark, veikanter, på sørvendte berg, strender og skrenter. Sammen med skogfiol utgjør den to av de vanligste fiolartene i Norge. De to artene kan lett forveksles, men en avgjørende detalj for å skille dem fra hverandre er fargen på sporen , samt forekomsten av bladrosett. Skogfiol har bladrosett, noe engfiol mangler.